Tibetansk Spaniel

Se Vicky og hennes valper:

Utvidede stamtavler for våre hunder:

Vicky sin historie...

Vicky kom til oss da hun var fire måneder, en glad og lykkelig, og utrolig kjærlig og føyelig liten krabat som gjorde alt hun kunne for å vise at hun var overlykkelig over å være en del av familien vår. Kjekt kom hun straks ut av reiseburet da vi kom hjem fra Gardermoen flyplass og var helt med, med det samme, og slik har hun fortsatt vært hele veien, en myk og kjærlighetsfull jente som si ja takk til det meste. Hun er en ivrig turgåer, og har en spesiell plass i hjertet hos oss. Hun er helt skjønn og behagelig der hun er flink til å snakke godt for seg med sine store og bedende øyne når det er noe spesielt hun vil ha. Matglad er hun og det er vel ikke den ting (foruten poteter og den slags annet tøys) hun ikke spiser.

Behagelig og bedagelig er to ord jeg vil plassere på Vicky. Det vil si at hun har vel aldri vært den som har agility evnen i seg, men foretrekker helst å være tilskuer, når det gjelder å trene. Som da første sommeren hun opplevde, da alle vi andre var ute i hagen og lekte, midt på dagen. Men hvor var Vicky… Jo nettopp, hun lå i sofaen og sov, hun. Hun er den som eier første etasjen her, og det forundrer meg ikke at hun velger å holde sitt domene nettopp på kjøkkenet, for det er jo der maten er… Hun er den som setter seg nærmest meg når jeg står og lager til brødskiver med leverpostei. Hun gaper og jeg bare slipper ned bitene rett i munnen hennes, og hun er dyktig til å ta i mot, og vips så har hun svelget unna. Det er bare slik hun er det, veldig glad i mat. At hunder er forskjellige er sikkert og visst, og det er slik med mennesker også, noen er sportstyper, og noen tar livet mer med ro. Personligheten er mer *blond og deilig*, kos og kos, og mer kos. Det beste hun vet er å rulle seg på rygg og få kos på magen. Hun liker godt å bade og elsker pelsstellet, en trygg, rolig og glad hund, full av kjærlighet.

Hun også er vakker selvfølgelig, men det beste er at hun trives i familien, og når det er noe hun vil, så kan hun si tydelig i fra om det, og er det noe hun ikke vil, så er det ingen tvil om hva hun mener. Hun har valgt seg ut et spesielt sted dit bare hun kan nå fram til, og når hun finner ut at hun ikke vil inn, så skynder hun seg på sin plass, og blir der til hun finner ut at det er like greit å komme inn. Å komme nesten helt inn til matmor, bare for å løpe vekk, kalles ikke innkalling, men det kalles en stor porsjon smarthet, i og med at når hun kommer på innkallinga, får belønninga si (godbiten) så vips… løper hun vekk og koser seg godt med den på sitt eget sted, der hun inderlig godt vet at dit når ikke matmor fram. Ja, hva gjør man ikke for en godbit, og de eneste gangene hun er riktig så kjapp av seg og viser hurtighet er nettopp de gangene der. Ellers så troner hun på sin utkikkspost og har oversikten over det hele, stort sett, så lita som hun er og klarer å ha oversikt over. Ei riktig nydelig vakker jente som er den mest kjælne her.

Astrid, den 15. januar 2006