Det er mange grunner til at mennesker skaffer seg en hund. Noen har hatt hund før eller hvert fall erfaringer med hund enten de har passet en eller flere hunder, kjenner eller har kjent noen som har hatt hund. På ulike måter har en fått et visst bilde av en hund via ulike kanaler. Det kan være en bestemt hunderase eller ulike typer hunder. Andre igjen har ikke spesielt erfaring med hund men har hørt historier om hunder og dets eier fra ulike hold. Uansett så vil en ha kommet fram til at en hund vil en ha, ja, kanskje det er slik at det er en eller flere i familien som ønsker seg en hund, eller at en er enslig og på den måten vil ha en hund. Uansett på hvilken måte en er kommet fram til at en vil anskaffe seg hund så er det viktig å stille seg mange spørsmål til dette å skaffe seg hund. Har en svarene, vil en også lettere kunne ta avgjørelsen om anskaffelse av en hund på et langt tryggere grunnlag enn om det er snakk om mer eller mindre impulshandling. 

Barna maser
Det kan hende at spørsmålet om hund kommer fra barna, fordi barna har venner og bekjente som har hund. En ønsker, kanskje etter mye mas, å gi barnet den muligheten å få seg en hund, og stiller mange forutsetninger til det spørsmålet og ikke minst krav. En har forklart og forklart hva det vil innebære, ikke minst hva gjelder ansvar. 

Hele familiens ansvar
Dreier det seg om at det er en familie som går til anskaffelse av hund, så er det viktig at alle er enige om dette. Det er ikke slik at en skal skyve ansvaret for hundeholdet til kun den ene, kanskje den som så inderlig vil ha en hund. Spesielt ikke hvis det dreier seg om et barn og en ungdom. Anskaffelse av en hund er hele familiens ansvar og også oppgave å ta seg av hunden. Oppgavene kan fordeles, men en må ha det for øye at hunden blir et familiemedlem, på lik linje som far, mor og barna. Hunden kommer til et hjem hvor den blir en del av hjemmet og som et nytt familiemedlem. Tenk, på samme måten som om du skulle få deg et barn, og den ansvarsfølelsen som følger med det. Selv om en hund ikke er et menneske så stilles det ofte like mange krav til deg som matmor eller matfar til hunden. Den skal på ulike måter ta del i familiens aktiviteter, og det er ikke alltid at det familien har tatt som en selvfølge lenger blir slik når hunden er i huset. Har du barn eller du lever sammen med noen så stilles det krav til deg og det stilles krav fra motparten. Behov skal dekkes og tilfredstilles, samtidig som du skal kunne leve et selvstendig liv, så må en kunne tilpasse hverandre. 

Når situasjonen endrer seg
Hva når en skal dra på ferie, skal barna bli med eller skal de være hjemme? Hvem kan reise og passer det for alle. Kanskje barna har skolen å tenke på, eller far eller mor må jobbe. Når kan en dra på ferie og hvor? Det samme blir det når en har hund i huset, kan en da gjøre som før en ikke hadde hund, eller var alene? Mange behov skal dekkes og mye av hverdagen må tilpasses den enkelte og fellesskapet. Slik blir det også når det gjelder å få et dyr i huset. Den skal ha mat, den må gjøre fra seg, den skal sove og den skal aktiviseres. Den trenger en plass å være og den trenger sosial omgang, stell og pleie og ikke minst, nærhet, kjærlighet og føle at den er velkommen. Oppgavene kan fordeles og det kan være ulik tilknytning til hunden, fra familiemedlem til familiemedlem. Det er ikke slik at den som har eller er gitt hovedansvaret kan hele tiden påta seg den oppgaven. Slik er det også når du har barn, foreldrene må dele på oppgaven. Hva skjer når den som sitter med hovedansvaret, eller har pålagt seg et slikt ansvar ikke kan utføre den oppgaven? Det kan være sykdom, det kan være at vedkommende må reise bort for kortere eller lengre tid, det kan være at andre oppgaver er mer påtrengende. Mange grunner, og det kan dreie seg om kortere eller lengre tid. Har en da tenkt over hvordan en skal takle en slik situasjon? Eller skal en overlate hunden til seg selv? Har en noen som kan passe den? Må den være alene og for hvor lang tid? En hund er ikke en ting du kan låse inn i garasjen, som du kan gjøre med en bil. -

Gjennomdiskutert
Det er viktig at man på forhånd i hvert fall diskutert og tatt stilling til, alle mulige situasjoner som kan oppstå, og som gjør at den som mest av alt ønsker seg hunden, og som er tillagt eller pålagt seg selv oppgaven, må la ansvaret og oppgavene overføres til andre familiemedlemmer. At en er innforstått med at den situasjonen kan oppstå.

Overbevisende?
Det kan hende at det er ungjenta i familien som ønsker seg hunden. Hun lover gull og grønne skoger til foreldrene. Ja, hun skal påta seg det hele og fulle ansvaret, hun skal gå tur med hunden, hund skal gi den mat, skal stelle den. Det er ikke måte på hva hun vil gjøre for hunden sin. Det er jo hennes hund og hennes ansvar. Har de ikke sett hvor glad hun er i hunder?
til innholdsfortegnelsen

Svikter sitt ansvar
Det går kanskje en tid, et år, kanskje ikke det engang, gradvis er hun ikke så pliktoppfyllende, så engasjert og opptatt av den lille krabaten. Hunden sin. Vennene krever sitt, kanskje hun får seg kjæreste som ikke er så ivrig med det som har med hunder å gjøre. Kanskje skolen krever sitt, hun må reise bort for kortere eller lengre tid. Uansett så holder ikke hun det hun innledningsvis var så overbevist om at hun skulle og lovet. Det kan hende at hun mer eller mindre mister interessen for hunden sin. Gradvis blir ansvaret og oppgavene overført til foreldrene eller andre søsken i familien.

Må dele på ansvaret og oppgavene
Hva skjer da? Skal en beholde hunden, og eventuelt hvem skal ha ansvaret? Det er ofte slike ting en må ta stilling til, og har en i utgangspunktet valgt å skaffe hund fordi de ligger et fellesansvar i bunnen blir alt så mye lettere. Til tross for at det er kanskje et sterkt ønske fra en eller to i familien så er ikke alle like ivrige, men likevel er villig til å stille opp. Bære det felles ansvar som det ligger i å gå til anskaffelse av en hund.
Har en tatt det valget og det er enighet om det, så blir spørsmålet, hvordan hund skal en ha? Hviken rase, hvor stor skal hunden være og hva ønsker en med hunden?
til innholdsfortegnelsen

Innholdsfortegnelse:
Hvorfor en hund?

* Avlet farm til visse formål
* Aktivhund?
* Hundens behov og deg
* «Voksent barn»
* Utrolig mye glede med hund
* Voldelige metoder forbudt
* Pelsstell
* Lang- og halvlanghårete, store raser
* Dominerende og kravstor hund
*Fysisk styrke
* Sterkt flokkinnstinkt
*Ditt og hundens lynne
* Til glede for hverandre
* Det koster å ha hund
* Hva gjør et vellykket hundehold?
* Informasjon om den enkelte hunderase
* Rasegrupperinger
* Arvelige sykdommer og defekter
* Andre sykdommer
* Hundens alder
* Tispe eller hanhund?
- tispens hormonelle syklus
- innbilt drektighet
- Hanhunden og løpetid
* Fra fødsel til voksen hund
- En eller flere hunder?
-Tiden før fødsel
- Fødsel og valpens første tid
- Tispemor og valpene
- Pregning
- Leken har en viktig plass
- Ulveflokken, hunden og vi mennesker
- Luktesansen hos en hund
- Hundens ører
- Hundens syn
- Øvrige sansefunksjoner
- Fra det konkrete til detfølelesmessige
- Domestisteringen

Foreløpelig kildehenvisinger:

Ulla Barvefjord: "Hundeeierens første håndbok", til Norsk ved Hege Sitje Fjeldstad,
Teknologisk Forlag 1999.

Anders Strande: "Hunder . Skader og sykdommer", Spektrum Forlag 2000.

Anne L. Buvik og Tove Solberg: "Valping - drektighet, fødsel og valpestell", Landbruksforlaget 2005.

Gerd Ludwik:"Hunden min - oppdragelse og atferd" , til Norsk ved Wenneberg Wallinger, Cappelen Natur & Kultur.
David Alderton: "Ulven i hunden din", oversatt av Hege Sitje Fjeldstad, Schibsted Forlag 1998:

Anders Hallgren: Lyckliga Lydiga Hundar" ICA Bokförlag 2000.

Turid Rugaas: "På talefong med hunden, de dempende signalene",Canis Forlag 2000.

Sven Järverud, Gunvor af Klintebrg Järverud:"Din Hund - som valp og unghund.", oversatt av Hege Sitje Fjeldstad, 2. reviderte utgave. Wennergren -Cappelen A/S 1990.

Dr, Carol Osborne: "Hundens hälsa", översätting Kerstin Kennedy, B.Wahlströms 2001.

Sven J¨rverud, Guvor af Klinteberg-Järverud: Din hund fortsetter, adferd, innlæring og øvelser" oversatt av Turid Stavn, Wennergren -Cappelen A/S 1990 1998.

Jeffrey Masson: "Hunder lyver aldri om kjærlighet, om hundens følelser", oversatt av Mrianne Uthaug, MN.W. damm & Søn 2000.

Dr. Bruce Fogle: "Store hundebok", norsk utgave ved hege Sitje Fjeldstad, Teknologisk Forlag 1997, 3. oppplag 2002.

Dr. Bruce Fogle: "Forstå din hund", norsk utgave ved hege Sitje Fjeldstad, Teknologisk Forlag 1992.

Joan Palmer: "Hundehold, Valg av hund lydighetstrening og stell", norsk utgave ved hege Sitje Fjeldstad, Teknologisk Forlag 1987.

Red. Astrid Indrebø: "Hund -avl og helse", Smådyrspratisernde Veterinærers Forening 1991.

Ulike kilder Internett, egne erfaringer, Astrids og andres, i tillegg til artikler med mer.

Så var det hvordan hund?
Når en nå først har kommet fram til at det er hund en skal ha, og er overbevist om at dette er et krabat som skal være i familiens eie i mange år, så er det å finne ut hva for forventninger en har til hunden. Det finnes utallige raser og størrelser å velge imellom. Alt etter hva en vil bruke hunden til. Skal det bare være en hund for selskapsskyld eller er det en brukshund en er ute etter? Kanskje den skal være en vakthund eller det er en du skal bruke på jakt eller som trekkhund. Er det fordi du selv skal bli motivert til å trimme, gå turer i skog og mark, eller er det for å ha en liten, kosehund? Hjernetrim og trening må alle ha uansett.

Avlet fram til visse formål
Det er mange spørsmål du bør stille deg før du får hunden i huset. Enhver hunderase er gjennom lang tid, gjennom generasjoner avlet fram for å bli tilpasset et visst formål. Du har hunderaser som er vokst opp med å ligge ute, slik som polarhunder og de er trent opp til å jobbe som trekkhunder. Det er ikke en hund som trives i en god og varm stue, men trives best å ligge ute. De har også mange av de egenskapene som en vil finne hos villhunder og har et ekstemt flokkinnstinkt. En skikkelig brukshund som tives best når den kan jobbe for sin eier.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Aktiv hund?
Er det slik at du ikke har slike interesser, ja, som å gå på jakt, spesiell type jakt, elgjakt, rypejakt mv. , så bør du helst se bort fra noen av de rasene. De vil ikke få utnyttet sine spesielle egenskaper, selv om du nok går tur med dem. Ja, er du heller ikke en ivrig turgåer, eller føler deg sterk nok til å gå lange turer, kanskje turer ute i terrenget, så kan en stor hund og en hund som trenger mye mosjon være lite hensiktsmessig å ha i huset. Den vil vantrives og vil savne den mosjonen den så sårt har behov for. Bor du kanskje slik til, i en by hvor turmulighetene er begrensede, langt til skog og mark, som krever at du må ut av byen, så er det lite hensiktsmessig å ha en hund som krever mye tid ute i naturen eller ute generelt. Du har kanskje problemer med å komme deg avgårde, bruke kollektiv trafikken. Det er ikke like enkelt å ha med seg en stor hund på en overfylt trikk, t-bane eller buss. Mange skiftinger og reisen til det terrenget som ville vært fint for hunden og deg vil ta så mye unødvendig tid at det blir ikke snakk om en daglig luftetur, men kanskje bare en gang i blant. Resten av uka er det bare en tur rundt kvartalet eller bli liggende hjemme.

Hundens behov og deg
Det er viktig å ta høyde for hundens behov og om du kan med ditt levesett, dine eventuell begrensninger dekke behovene til hunden din. Ikke bare den første tiden, men også et helt hundeliv igjennom. Noen raser kan bli opptil 16-17 år gamle. Så da kan du tenke deg, at det er som å få et barn og se dette barnet hjemme til den begynner på videregående og enda skal kanskje bo hjemme noen år til. Ikke det, barnet greier seg selv i lange tider når det blir eldre, mens en hund er avhengig av deg hvor gammel den er. Det er du som må ordne og finne fram mat til den, det er du som må se til at den kommer seg ut for å gjøre i fra seg, eller for å få frisk luft. Det er du som må hente den inn igjen, lukke opp døra og så videre. Det er du som eventuelt må gå tur med den, helst hver dag. Det er du som må stelle den, klippe klørne, stelle pelsen, bade den og så videre. Blir den syk og trenger medisiner så så er det du som må tilse at den får det, til rett tid. Det er du som må følge den til dyrlegen...ja, det eneste den greier selv er å sove og spise om maten står framme. Du må passe på at den har rent vann og så videre, at den trenger et bad innimellom. Om den har diaré og griser seg til så må du få den vasket, søler den på seg, ser ikke ut, kanskje rullet seg i møkk eller søle, så er det du som må få den ren igjen.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

«Voksent barn»
Det er som å ha et "voksent barn" i huset, selv om den er en gammel hund så stiller den krav til deg om at du må stille opp for den. Klart det er en god del den greier selv, slik som litt daglig stell, den hadde sikkert også greid å finne mat om den hadde levd slik at den kunne gå på jakt, fange bytte selv og så videre. Men du har den innenfor dine fire vegger, maten den skal ha har du kanskje i fryseren eller i kjøleskapet, eller et matskap. Tørrfóret er i en sekk, kanskje uåpnet, eller så har du boksmat og boksen må åpnes. Det er mye som vi har gjort for hunden slik at den faktisk er hundreprosent avhengig av vår hjelp og tilsyn. Et lite barn i en voksen kropp, for å si det enkelt.

Utrolig mye glede med hund
Nå skal det sies at det ikke er bare arbeid med en hund, slik som det også er med et lite barn, så har den mye kjærlighet å gi tilbake og ikke minst glede. Du finner sjelden en mer trofast venn og kamerat eller venninnne i en hund. Hvert fall hvis du behandler den på en riktig og forsvarlig måte., at hunden får tillit til deg, så har du en utrolig god venn i mange, mange år framover. Alle de gode stundene, kosen og kameratskapet, turene og leken og aktivtetene dere kan gjøre sammen. Ja, bare det å ta seg tid til å kose, det å se den kommer mot deg, glad og lykkelig for hver gang du kommer inn gjennom døra eller våkner om morgenen.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Voldelige metoder forbudt
Det er nok alt det du har igjen, det som du får tilbake uten spørsmål, og uten betingelser, men full av kjærlighet og oppmerksomhet. Samtidig så skal du aldri behandle en hund på en slik måte at den tar skade av det, det vil si med fysisk eller psykiske avstraffelsesmetoder, eller på andre måter skade den. Det går an, under alle omstendigheter å oppdra en hund med metoder som ikke er avhengig av ren, fysisk avstraffelses metoder som slag, spark og det som verre er. Det gjelder å lære seg hvordan hunden snakker, hvilke signaler den sender ut og på den måten avverge at hunden blir rasende. Som vi mennsker vil den også forsvare seg om den virkelig føler seg truet. Men, den sender ut en rekke signaler for å fortelle at nå er det nok.

Velger du en hund som er med på å strekke dine egne grenser, går langt utover hva du vil akseptere eller er villig til, kan det være du som er problemet og ikke hunden. Derfor er det viktig å få deg en hund som ikke blir et problem for deg, men mest av alt, til tross for stell og pass, til glede for deg.

Det kan være, helt enkle, hverdagslige ting som din hund krever. La oss se litt på noen slike områder som stiller krav til deg som hundeeier.

Pelsstell
Noen hunder har en slik pels som krever daglig stell om de skal se ordentlig ut. Ikke bare det, men det kan være til plage og irritasjon for hunden om pelsen tover seg og blir slik at det gjør vondt for hunden. Hvis pelsen ikke stelles kan det sette seg knuter og tover helt inntil huden, og bli så stramme at de gir brannsår i huden, så er du av de som ikke vil ha så mye arbeid med pelsen, kanskje daglig må gre og børste hundens pels, og ofte må bades med videre, ja, så ikke velg en hund som krever mye av deg på dette området. Uansett hvor fin hunden er, rent utseende messig. Fin blir den om du steller den, men til plage og irritasjon om du ikke gjør det.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Lang- og halvlanghårete, store raser
Ikke bare er en stor hund vanskelig å ha med å gjøre om du skal gå tur med den og den blir for ivrig, eller du ser deg nødt til å løfte den, eller på andre måter krever styrke og kraft for å få alt under kontroll. Den kan ha vært ute og lekt og det har vært regnvær, det er sølete, eller dere har gått tur og den er skikkelig tilgriset og må på badet for å bli stelt. Har du krefter til å gjøre det, eller at du ser alt hundehår oppe i møbler og ellers som et problem, ja, da bør du tenke deg to ganger om før du skaffer deg en slik hund. Som vi har vært inne på tidligere så krever en stor hund, mye mer fysisk av deg, selv om den er både koselig og veldig selskapelig, lydig og snill. Det kommer situasjoner som du må kunne håndtere, kanskje alene og da kan det å ha en slik stor hund bli vanskelig. Tenk nå bare på om du og hunden er på en skogstur og den får hoggormbitt og om du så klarer å bære den kilometervis tilbake til bilen/hjemmet, for den skal jo ikke gå på bena sine da, eller om den bryter av seg et bein underveis. Det hender faktisk at sånne ting skjer, selv om man helst ikke vil tenke på det.

Dominerende og kravstor hund
Det finnes hunder som stiller store krav til deg som eier, ikke minst i det at det er du som skal være lederen i flokken. Hunder som ikke lar seg så lett lede, og om du ikke er dominerende nok, kan den ta helt kontrollen og det er du som må føye deg etter hunden og ikke omvendt. Det stilles krav til at du er tydelig og bestemt. Føler du at du ikke er typen til en slik rolle ovenfor din hund, ja, da er det mest riktige av deg å ikke velge en slik hund. Å være dominant er man absolutt ikke om man kjefter og slår hunden. En dominant person er stille og du ser det lyser selvsikkerhet av den. Den vakre og dominante er lederen i eleganse. så la det være deg som er lederen som hunden beundrer og ser opp til i respekt og hengivenhet.
Det samme er om du ikke har hatt hund før, og ikke er så kjent med en hund som krever mye av deg og som kan ikke være så lett å oppdra eller få kontroll over om du ikke er trent og har erfaring. Da lønner det seg å begynne med en langt lettere hunderase.

Fysisk styrke
Det er klart at en hund som er stor og i tillegg ved normal vekt veier kanskje rundt tretti-femti kilo, så skal du være sterk til å holde en slik hund når det er påkrevd. Selv om du kan ha kontroll over hunden nromalt, så hender det at hunden handler mot det som er forventet og vanlig. Den kan bli ivrig og dra slik at du har store problemer med å holde igjen, og at hunden drar deg. Ja, det går så langt at du ramler og blir hengende etter hunden. En annen situasjon kan være at du skal ned trapper og trenger samtidig å holde deg fast som du skal leie hunden i bånd. Mange situasjoner som kan bli vanskelig og det blir mer et problem enn til glede. Å, gå tur med en hund som drar og drar, og du føler deg totalt utkjørt etter en luftetur er ikke inspirerende og til glede.
til innholdsfortegnelsen

Sterkt flokkinnstinkt
Hunden er et flokkdyr og i sin opprinnelige hverdag levde de i flokker hvor en av dem var lederen. En liten hundevalp kommer fra en flokksituasjon, der den har vokst opp sammen med andre søsken og mor. I tillegg har den hatt et eller flere mennesker rundt seg i det daglige. Til å komme til et nytt hjem, alene og uten kontakt med sine nærmeste, søsken og mor, kan være tøft nok. Husk på at som regel er valpen 8 uker eller eldre når den kommer til sin nye eier.

Det er derfor nok ikke så rart at det kan virke skremmende og utrolig fremmed å komme til et nytt hjem etter åtte uker. Er det en hund med et sterkt flokkinnstinkt, vil det være ekstra problematisk og dramatisk å bli alene hjemme. Ja, bare overgangen fra en situasjon med søsken og så bli overlatt til en menneskeverden, uten sine søsken og den tryggheten kan være en sterk overgang. Vi skal komme tilbake til den situasjonen.
Er du i den situasjonoen at du vil måtte overlate hunden til seg selv over lengre tid, ja, flere timer hver dag, så er det ikke lurt å ha en hund som har et sterkt flokkinstinkt, men heller velge en hund som er langt mindre avhengig av å ha andre rundt seg. Det kan hende at hunden vil hyle og bjeffe bare på grunn av at den savner selskap. Bor du i en blokk eller hvor det er naboer rundt deg, kan dette tære på naboskapet og ikke bare være et problem for deg og hunden,. men også til irritasjon og plage for naboer. En ting en kan vurdere, og det er om ikke det heller da er bedre å skaffe seg to hunder samtidig, slik at de kan ha selskap med hverandre når du må være borte fra hundene. Sofasliter og mye kos...

Er du av dem som, tross alt, ikke stiller store krav, og vil ha en skikkelig selskapshund, en som liker mye kos og liker å dra seg utover dagen. Ligge på sofaen eller i kurven sin, ja, da finnes det løsninger for deg også. Det finnes hunderaser som liker å ha det bedagelig og ikke krever så altfor mye. Som er vant til å være mye inne, som ikke krever stor plass og kan like å gå tur rundt kvartalet og er fornøyd med det.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Ditt og hundens lynne
Ulike hunderaser har spesielle særtrekk og det kan også være stor forskjell fra hund til hund innenfor samme rase hva gjelder gemytt, væremåte, temperament og psykiske sider ved hunden. Noen hunder kan være veldig på vakt, bjeffe for den minste ting, andre igjen kan være veldig urolig, nervøse og direkte redde for veldig mye. Men andre igjen kan ha et temperament i større grad enn andre. Mens det er hunder som du knapt merker er der, er stille og rolige. Noen hunder kan være skeptiske til andre mennesker eller også andre hunder. Mens noen hunder går veldig godt overens med de fleste og viser stor tillit og nysgjerrighet.
Nå er det mye av disse negative sidene ved en hund en kan med riktig trening og innsikt få bort, slik at hunden blir langt roligere og lydigere. Da er det viktig at du som eier og leder i flokken vet hva du skal gjøre og hvordan du skal gå fram for å venne hunden av med en del uvaner som kan være plagsomme og gjøre tilværelsen for såvel hunden som deg som eier problematisk.

Din egen væremåte kan også påvirke hunden og derfor er det viktig å forstå såvel hunden og som ha kunnskaper om sine egne grenser og væremåte. Går du rundt og er redd for alt, for hva kan skje, hvordan andre vil reagere og får problemer om hunden din reagerer unormalt, viser reaksjonsmåter som setter andre i uheldige situasjoner så kan dette forsterke også hundens reaksjoner.

Det er viktig å ta stilling til slike ting som angår deg selv og din egen natur og samtidig se på hunderasen og dens spesielle særtrekk. Vil vi to gå overens, eller kan det oppstå problemer i forholdet mellom meg som hundeeier og hunden min.

Vi skal gå senere innpå hundens natur og hundens språk, hvordan vi kan lese ut fra hundens reaksjonsmåte hva hunden vil fortelle oss eller omgivelsene. Har en kunnskaper om dette så er mye gjort og du kommuniserer lettere med din hund og dermed kan komme hunden i møte hva gjelder måten du skal takle ulike situasjoner, spesielt de som kan være vanskelige.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Til glede for hverandre
Det å skaffe seg en hund skal være til glede og trivsel. Derfor er det viktig at en er så godt tilpasset hverandre som mulig, på den måten kan en i utgangspunktet spare seg for mange, framtidige problemer og ikke minst føle langt mer glede av hunden sin. Opplever du at du ikke strekker til, at du ikke kan gi hunden den mosjon og den oppmerksomhet og aktivitet den trenger, så vil en over tid lage misstemning og i verste fall oppleve hunden som et problem. Gleden kan sakte men sikkert forsvinne, til tross for at hunden viser deg enorm oppmerksomhet og gjør alt for deg, hjelper det lite om du selv føler deg motløs og deprimert. Ja, ikke bare det, men ofte bli sint og irritert fordi hunden mer eller mindre går i veien.

Det koster å ha hund
Vi har vært inne på det med trivsel og glede av å ha hund. Samtidig som vi innledningsvis understreket dette med ansvar. Det vi til nå har sagt lite om er at det er ikke gratis å ha hund. Ja, selv om du kanskje får en hund i gave, eller overtar en hund så og si gratis, koster det å ha hund i huset. For det første så skal også hunden ha mat. Dreier det seg om en liten hund spiser den ikke så mye som en stor hund. Så vil du holde matbudsjettet nede i forhold til kostholdet til hunden din, så velg en rase som ikke blir for dyr i kosten. I tillegg kommer andre kostnader som utstyr, ulike vaksinasjoner, registrering mv. om dette ikke inngår i kjøpesummen. Ja, selv det du må i dag gi for en ekte rasehund er ikke billig. Du må opp i summer nærmere 10 000 kroner eller over den summen.

Det å gå til dyrlegen med hunden som er nødvendig hva gjelder hundens helse så er dette heller ikke gratis. Det er ikke noe du får dekket av trygdekontoret. Det du kan gjøre er å forsikre hunden din og på den måten slippe, noe billigere fra det. Men du må også da regne med en del egenandeler som du ikke kommer forbi.

Noe annet som også vil koste en del, om du mener at du trenger det for å bli bedre kjent med hunden din, og ikke minst trene den opp til å lystre, forstå helt nødvendige kommandoer og så videre, så vil et valpekurs komme inn i bildet. Senere opptrening via kurs eller kanskje du velger å skaffe deg litteratur om hundehold, trening, historikk, gemytt, helse- og sykdommer med mer. Det anbefales sterkt å melde deg på et dressurkurs, før du får valpen din.

Det kan hende du ønsker å ha hunden din på utstilling, få den premiert og så videre. Da koster dette også penger, både til reise, avgifter for å delta og mye, mye annet som kommer i tillegg. Kanskje du må spandere penger på at hunden din må til hundefrisør, hvis du ikke selv føler at dette greier du selv.

Det er en investering det dreier seg om, men samtidig så får du mye igjen for pengene, spesielt hvis hunden gir deg det du forventet og dere to etter hvert finner tonen og kan utfylle hverandre med glede og trivsel. Så er det absolutt verdt pengene du legger ned i anskaffelse av en hund. Det er hvert fall ikke en død gjenstand, men fullt levende individ som vet å kunne sette pris på deg som eier og flokkleder. Noen vil kalle det sjef, men jeg synes betegnelsen «flokkleder» er langt bedre, fordi det er det du er i realiteten og i hundens øyne.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?


Hva gjør et vellykket hundehold?
Forfatteren Ulla  Barvefjord,  har skrevet boken «Hundeeieren første håndbok» og som er kjent fra dags- og ukepressen i Sverige skriver:

«Et vellykket hundehold ser omtrent slik ut:
40 % avhenger av at du har valgt riktig rase,
40 % avhenger av hvordan du tar deg av hunden,
20% avhenger av det enkelte hundeindividets psyke.
Stemmer alt dette, kan du få 100 % klaff. Hvis rasevalget ikke er helt perfekt, kan du kanskje kompensere det med egne anstrengelser.»

(Kilde: Ulla Barvefjord: «Hundeeierens første håndbok» , til Norsk ved Hege Sitje Fjeldstad, side23,Teknologisk forlag1999).

Du ser, hvis en skal stole på det Ulla skriver, så er valg av riktig hund like viktig som hvordan du tar deg av hunden din, mens kun 20 prosent har med hundens psyke å gjøre. Vel, kanskje ikke så vanskelig å tenke seg, hvis du tenker på den du eventuelt har valgt å leve livet med, eller de du bor sammen med. Har du gjort feil valg av livsledsager så vet jo de fleste at det kan gå galt i langt strørre grad enn om du hadde valgt riktig partner. Så riktig valg av hund betyr mye. Det er samtidig viktig å tenke igjennom, hva du velger og hvorfor og ikke lar følelsene kun få bestemme. At hunden ser koselig ut, den er pen, søt og virker til overmål riktig så fin og grei, kan gjøre at du velger feil. Det er med andre ord viktig å ha en del kunnskaper om hunderasen og dens væremåte, gemytt og så videre. Dette kan du finne ut av i store hundeleksikon eller bøker om bestemte raser, eller du kan snakke med folk som driver og har med den bestemte rasen å gjøre. Kanskje du kjenner noen som har slik hund, kan besøke vedkommende og få litt bedre innsikt i den spesielle hunden.

Nå skal du være klar over at det kan være store variasjoner innad i rasen, det har med tildels med arv å gjøre, med foreldrene til valpen, og valpen i seg selv. Hvordan oppveksten har vært til nå, de første to månedene av valpens liv. En kan se merkbare forskjeller på de ulike valpene seg i mellom i et og samme kull, selv om hovedtrekkene er der hva gjelder rasen i seg selv. Men dette er jo noe også innad i en søskenflokk når det gjelder oss mennesker også. Den ene kan være som en engel og den andre som en tyrann, for å snakke om ytterligheter.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Informasjon om den enkelte hunderase
Ved bruk av Internett så er det mye stoff å finne om den enkelte rasen og noe som kan gi en pekepinn, er å gå inn på standard beskrivelsene av den enkelte hunderasen til Norsk Kennel Klubb (NKK). Der finner du inernasjonale standardbeskrivelser. Disse er nok farget av idealbilet av hvordan en ønsker at hunden skal være, se ut og så videre og er myntet i hovedsak på utstilling og kravet til å få hunder med den rette kroppsbygning og utseende, men også lynne og væremåte. Er nok spesielt myntet på de som vil drive på med utstilling og konkurranse om de beste hundene. Men likevel, standardbeskrivelene gir en god pekepinn om den enkelte rase. Den enkelte oppdretter som har opprettet websider har også ofte en beskrivelse av hunden og dens gemytt og lynne og litt historikk om rasens opprinnelse. Videre finner du stoff hos de enkelte hundeklubbene om den spesielle rasen. Nå er det slik at ikke alle hundeklubber har laget hjemmeside om sin rase, hvert fall kan det være vanskelig å finne dem og du må ofte til nabolandene eller utlandet for å finne slike sider. Det gjelder også litteratur om den enkelte rase, ikke alle bøker om den enkelte hunderase er utgikk på Norsk eller på et av de nordiske språkene.

Rasegrupperinger
Klassifiseringen når det gjelder hunderaser varier fra land til land. De skandinaviske landene følger gruppeinndelingen til Fédération Cynologique Internationale (FCI), her er slik Norsk Kennel Klub har delt inn rasestandarder:
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Gruppe 1
Bruks- , hyrde og gjeterhunder.
Gruppen består av hunderaser som i uminnelige tider har vært brukt av mennesket til gjeting av bufe, og som vakthunder.
NKK har ført opp 50 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 2
Pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder.
NKK har ført opp 55 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 3
Terriere
NKK har ført opp 33 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 5
Spisshunder
NKK har ført opp 52 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 6 / 4
Dachs-, drivende- og sporhunder
NKK har ført opp 90 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 7
Stående fuglehunder
NKK har ført opp 39 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 8
Apporterende hunder
NKK har ført opp 22 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 9
Selskapshunder
NKK har ført opp 32 hunderaser i denne gruppen. Link

Gruppe 10
Mynder
NKK har ført opp 13 hunderaser i denne gruppen. Link
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Arvelige sykdommer og defekter
Det er heller ikke alt som en skal ta hundre prosent forgitt og en del som er skrevet er farget av oppdretters eller hundeeiers egne betrakninger og ønsker hva gjelder å fortelle om sin spesielle hund og rase. De helsemessige sidene er noe som NKK jobber aktivt med og ikke minst oppdretterne, dette gjelder ikke minst arvelige sydkommer og defekter. Det finnes ikke en rase som går fri, og variasjonene er store fra rase til rase om hvilke plager som er av arvemessig karakter. Ikke alle disse er like alvorlige for den enkelte rase, fordi det har i flere tilfeller med hundens bygning og enkelte kroppslige detaljer å gjøre. Noen raser skal være slik, ikke minst hva gjelder f.eks. bitt, hodeform med mer. Der det er å se på som defekt hos en rase (utfra standardbeskrivelsen) kan det være helt riktig for en annen rase å være slik bygd.

Det er viktig for en hundeeier å gjøre seg kjent med hvilke plager den rasen du velger kan få. Du kan være heldig med valg av hund og aldri oppleve noe av det som er spesielt for akkurat den rasen. Det er også store variasjoner hva gjelder utbredelse av de mest typiske defektene som kan oppstå fra rase til rase, noen har så og si ikke registrerte tilfeller mens andre har det mer utbredt, andre tilfeller finner du ikke her i landet men må til utlandet for å finne tilfeller.

Ikke alle raser er like godt kartlagt eller at en har god nok oversikt her i landet, dette kan gjelde nye importerte raser eller hvor en ikke har jobbet så intensivt med å kartlegge hundens arvelige sykdommer og plager. I 1989 ble det foretatt en større kartlegging av forekomsten og betydningen arvelige sykdommer eller defekter hos hunder i Norge, i nært samarbeide med hundeklubbene i landet («Hund, avl og helse», SVG 1991).
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Andre sykdommer
Nå er det ikke bare snakk om arvelige sykdommer en hund kan få, det finnes mange ting en hund kan bli utsatt for, det gjelder skader men også bli smittet eller på andre måter bli utsatt for ting som kan sette hundens helse i fare for kortere eller lengre tid, eller kan i verste fall være av livstruende karakter. Her finnes det også en god del litteratur på området, lettfattelige bøker som kan være greie å anskaffe seg, skulle uhellet være ute. Enkelte ting kan du ved egen hjelp og litt kunnskaper selv behandle mens andre ting trenger du en veterinær for å kunne gjøre noe med, hvor du kan følge det hele opp med medisinering og veiledning fra veterinær, mens andre ganger kreves operasjoner eller spesiell behandling fra en veterinærklinikk.

Hundens alder
Hundens alder regnes ikke på samme måte som menneskes alder. Du har sikkert hørt at tallet syv brukes for å regne ut hundens alder. Det vil si at et menneskeår tilsvarer 7 hundeår. Dette er hovednøkkelen på en måte, men det stemmer ikke helt, fordi en hund vokser på en helt annen måte og modnes også deretter. De første par leveårene i ens hunds liv går langt raskere, for så deretter både vekst og modning fåregår langt langsommere. Jeg har derfor valgt å bruke de tall som presenteres på hundeleksikon.dk hva gjelder hundens alder. Skal ta noen eksempler:
Ved tre måndes alder er valpen tre hundeår.
Ved seks månders alder er valpen syv hundeår.
Ved ni månders alder er valpen ellve hundeår.
Ved tolv månders (1 år) er valpen fjorten hundeår.
Ved 2 års alder er hunden tyve år.
Gå inn på sidene til hundeleksikon.dk og finn selv ut alderskalkulatoren som de bruker. Det kan hende andre har noe forskjellig måte å finne fram til hundens alder men, dette er hvert fall en måte å beregne alderen på. Vi skal senere gå nærmere innpå hva som skjer i en valps utviklingsprosess fra fødsel og fram til voksen hund.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Tispe eller hanhund?
Når du så har kommet fram til den hunderasen du måtte ønske deg eller vil velge, så kommer spørsmålet om det skal være en tispe (jente) eller en hanhund. Ja, betyr det noe da om det er en tispe eller hanhund. Først og fremst er forskjellen, slik det er med kvinner at en tispe kan bli drektig (gravid) og hun går en lengre periode med valper i magen før de fødes, og så har du tiden fra de er født til de er voksne. Hva gjør du så, skal du fostre opp en haug med valper eller ikke? En som driver med jakt vil helst ha en hanhund, mens skal en ha en selskapshund vil det ikke ha samme betydning, bortsett fra dette med løpetid og det som skjer i de periodene hos en tispe.

Tispens hormonelle syklus
Hvor mange ganger en tispe har løpetid (mer om løpetid) kan variere fra rase til rase, og hund til hund, enkelte har løpetid opptil flere ganger i året, mens noen har kun en gang eller et par ganger. Normalt vil en løpetidsperiode vare i omkring tre uker. Tispens første løpetid skjer vanligvis mellom 6- og 12 månders alder, og vil normalt ha løpetid hver 6. måned, mens noen har hver 3. og 4. månded og noen kun engang i året. Når løpetiden staret kalles dette for forbrunst (proøstrus), så kommer brunsten (østrus), og etterbrunst eller drektighetstiden (metøstrus) og til slutt en hvileperiode (anøstrus) som går fram til neste forbrunst. Forbrunsten er tiden fra tispa begynner å blø og til hun er villig til å stille opp for å la seg parre. Denne perioden varer i ca. 10 dager. Så har du selve brunsten som er tiden da tispa er villig til å la seg parre. Denne perioden varer i ca 4-12 dager, så har du etterbrunsten som varer fra brunsten er over og i omkring 60 til 100 dager, helt avhengig av om tispa er parret eller ikke. Etter drektighetstiden er over, kommer hvileperioden og varer som sagt til neste løpetid (forbrunst) som kan være ca tre måneder avhengig av hvor ofte tispa har løpetid. I hvileperioden er tispa ikke interessert i hanhunder. Det er vanlig at en ikke parrer en tispe før etter de to første løpetidene, altså på den tredje løpetiden. En skal heller ikke parre den samme tispa for hver løpetid.

Under løpetiden i forbrunst og brunsttiden vil tispa blø en del, men dette kan variere hvor mye fra tispe til tispe, og fra gang til gang. Det er også veldig viktig å holde øye med tispa slik at hun ikke parrer seg. Så det blir omkring tre ukers tid å holde tispa under oppsikt.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Innbilt drektighet
Det hender at hormonene hos en tispe lager krøll og tispa tror hun er drektig. Tispa kan - som kvinner- få hormonsvingninger i forbindelse med tiden rundt eggløsningen. Innbilt eller falsk drektighet skjer ca 8 uker etter løpetiden og da oppfører hun seg som om hun skulle være drektig. Melken kommer i pattene, oppfører seg som hun skal føde valper, ordner og steller, graver, eller «rer opp» i kurven sin, samtidig som hun kan få regulære veer. Hun kan finne den ene tingen etter den andre, ting som hun ellers ikke har hatt sansen eller øye for. Tøfler, lekedyr med mer, som hun innbiller er hennes valper. Disse vokter hun over og steller som hun ville ha gjort med virkelige valper. Hun kan i en slik periode var langt mer aggresiv enn om hun hadde vært drektig og hadde hatt valper på ordentlig. Hun kan få plager som følge av for stor melkeproduksjon, og med tiden få livmorbetennelse og svulser i pattene. Dette kan være større risoko å få jo eldre tispa er.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Hanhunden og løpetid
Hanhunden er i motsetning til tispa interessert i å parre seg hele året. Det vil si at den har løpetid året rundt. Han kan lukte en tispe som er interessert på utrolig lang avstand. I hvor stor grad en hanhund påvirkes av tispas løpetid kan variere. Noen hanhunder kan være rolige og ikke bry seg så mye, mens andre er ganske så aktive i jakten på en parringpartner. Noen kan bli riktig så urolig, slutter å spise og viser tydelig tegn på at de har en villig tispe i nærheten. Ligger kanskje ved ytterdøra, skjelvende og jamrende til alle døgnets tider. Håper på at det blir en mulighet til å komme seg avgårde for å få fatt i den villige tispa. Det vil alltid være en eller annen tispe som har løpetid, så dette kan vare over lang tid at hanhunden er urolig og maser ekstra mye fordi den lukter en tispe som er villig.

Hanhunden har også sine plager som kan være plagsomt og krever behandling, slik som f.eks. fohudskatarr, noe som du selv kan ordne opp i ved enkel skylling. Hos din veterinær får du instruksjon om hvordan du går fram. For ikke å forglemme de mange som har plager med analkjertlene.

Så du har problemer egentlig på begge sider, såvel hos tispa som hos hanhunden. I begge tilfeller gjelder det å passe på, for det er ikke populært å ha parret seg ufrivillig. Verst blir det for tispa som må bære eventuelt fram de valpene som er kommet til uten at det var avtalt eller bestemt. Dreier det seg om en rasehund som skal brukes i avl så kan det få konsekvenser for eventuelt planlagt parring, mv.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Fra fødsel til voksen hund
Vi har sett litt på forskjellen mellom en tispe og en hanhund og hva som utgjør forskjellen mellom disse hva gjelder deres homonelle syklus. Nå er det jo ikke sikkert slik at du skaffer deg hund for å drive med avl i første omgang, eller har tenkt å parre din hund for å få et valpekull. Skulle så være tilfelle vil dette med valg av hund og rase stille helt andre kriterier til valget enn om du har bare tenkt å skaffe deg en hund for selskaps skyld eller til ulike formål, som f.eks. jakt mv. Derfor er heller ikke det som skrives her rettet mot den gruppen av hundekjøpere, men mer til de som første gang skaffer seg en hund og har liten eller ingen erfaring med hunder. Hvert fall ikke så mye at en ikke føler behov for litt informasjon angående det å ha hund. For en erfaren hundeeier vil nok kunnskapene om hunden være langt bedre enn for en nybegynner, ikke minst utfra egne erfaringer og ikke minst den litteratur og ikke minst i møte med andre hundeeiere. Det er ofte slik at hundeeiere kommer i kontakt med hverandre, ikke minst hva gjelder den rasen en selv har. Vil en drive det litt lengre, kanskje ikke bare begrense det til en hund, men fler, vil en komme med folk som driver med oppdrett, en går kanskje på ulike kurs hva gjelder dressur med videre, eller er medlem i en hundeklubb for den rasen en har, drar på utstillinger og så videre. 
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

En eller flere hunder?
Det er jo også et spørsmål en bør ta stilling til, ikke minst hvis en vet i utgangspunktet at en må nødvendigvis la hunden bli hjemme alene i flere timer. Det kan være situasjonen for de som har en jobb å skjøtte, og ikke har anledning å  han noen som kan se til hunden eller være hundepasser til enhver tid. Husk på at valpen som du får i huset, kommer fra et miljø med andre hunder, med søsken og en tispemor. Enten du er alene eller lever i et familielignende situasjon, dere er to voksne og det er barn i huset, blir dette den flokken som hunden skal leve sammen med. I dagens hverdag er de situasjonen slik at både barna og foreldrene er ute av hjemmet, ofte flere timer i løpet av en dag. Barna er kanskje i barnehaven eller på skolen og foreldrene jobber, kanskje ikke til samme tid, men til ulike tider. Det vil være perioder hvor hunden blir alene opptil flere timer, og hva da?

Hvordan vil hunden takle en slik siutasjon? Det kan bli en tøff overgang og plutselig ikke ha noen der, slik valpen er vant til fra fødselen og til den skal til sin(e) nye eier(e). Det beste vil være at denne overgangen går gradvis og ikke kommer plutselig og over natta. En bør trene opp hunden til å venne seg til en slik siutasjon om den ikke kan unngåes mer eller mindre. Derfor må en la dette bli en myk overgang hvis en ikke vil at valpen skal i utgangspunktet ha det vondt og kanskje tilvenne seg en adferd som ikke er ønsket. Den kan begynne å bråke, bjeffe, eller finne på å bite i ting, som absolutt ikke er ønskelig fra eiernes side. 

Noe som kan være med på å gi denne situasjonen en mykere overgang, eller at valpen skal ikke føle seg helt alene er at den har selskap med en artsfrende, en hund til. Da vil disse to ha selskap med hverandre og ensomhetsfølesen vil ikke bli så påtrengende som om den går der i et tomt hus. Kanskje blir skremt av uvante lyder, må settes i et eget rom for å unngå at den skaper møbler og andre ting. Kanskje i verste fall bli innelåst i et lite hundebur i flere timer. Ja, en bør nøye vurdere om det er egentlig riktig å anskaffe seg hund om en må levne hunden alene i lange perioder i løpet av en dag., hver dag, uken igjennom. 
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Tiden før fødsel
Mellom 10. og 18. døgnet av løpetiden er eggene så modne at de slippes fra ettstokkene, og tispa har eggløsning (ovalusjon). Dette kan variere mye fra tispe til tispe. Selve eggløsnigen kan vare fra noen timer til flere dager. Det skjer en viss modningsprosess og celledeling  hos eggene som er nødvendig før selve befruktningen kan skje, dette skjer i løpet av et par dager. Eggene er langt flere som slippes løs enn hva det fødes valper. Skjer parringen til riktig tid vil millioner av sædceller sverme rundt eggene i et forsøk på å befrukte disse. Befruktningen skjer i eggstokkene, hvor det er kun én sædcelle som kan befrukte hvert egg. Eggene er modne for befruktning i flere dager, mens sædcellene kan kun leve inntil 72 timer inne i tispa.
Når befruktningen har skjedd, vandrer både befruktede og ikke befruktede egg ned i livmoren. De eggene som er tidlig befruktet venter på de andre befruktede eggene, på den måten er de «jevngamle» når de vandrer ned i livmoren. Først etter ca. tre uker etter parringen skjer implantasjonen, det vil si at eggene fester seg til livmorveggen. Hinnen som er rundt eggene utvikler det placenta (morkake) og denne fester seg i livmoren som forstrene er festet til via navlestrengen. Gjennom navlesttenger er det at fosteret får næring, oksygen, antistoffer og hormoner fra via tispens blod.
 
Under utviklingen får fostert først næring fra eggsekken, men etter å ha levd på denne næringen i 28 dager, går det over til å bli næret fra morkaken. Det er nå at hodet, øyene og lemmene utvikles. Den mest risikofylte perioden er over, hvor bl.a. farlige medisiner og andre stoffer kunne ha gjort stor skade.

Den 33 dag er fosteret fortsatt svært lite, men alle de livviktige detaljene er dannet. Det vil nå kunne være mulig å se at tispen viser tegn på at hun er drektig, uten at morens mave har forandret fasong.

Etter 40 dager er fosteret adskillig større og nå er også de indre organer i funksjon. Tispas spener blir lyserøde og struttende, men selve juret ennå er normalt. Det hender at noen tisper blir på denne tiden mer kontaktsøkende og kjærlige enn de vanligvis vil være.  Fra 42. drektighetsdøgn kan en rønkenundersøke tispa og med sikkerhet fasslå om hun er drektig. 

Fra 50. dag  er fosteret fullkomen liten miniatyrvalp, men vil ikke kunne overleve uten for livmoren. Det vil gå enda en uke til før lungene har utviklet se tilstrekkelig til at den vil kunne puste. Ved sjette og syvende uke er det mulig å kjenne at fosteret beveger seg. 

Når forsteret er 60 dager er kroppen dekket av pels noe som igjen gjør at den vil fungere som isolasjon etter fødselen. Varmereseptorer (nerver) i snuten vil ogås hjelpe til at vapen finner fram til moren etter fødselen.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

 
Fødsel og valpens første tid
En tispe går normalt drektig i ca. 63 dager, men det er ikke unormalt at fra allerede 56. - 57. dreitighetsdag kan en tispe nedkomme med levedyktige valper. En normal fødsel for en tispe består av tre faser, den første er oppblokkingsfasen, så kommer utdrivningsfasen og tilslutt etterbyrdsfasen. 

I oppblokkingsfasen vil temperaturen normalt ett døgn før fødselen synke betraktelig, normalt til under 37 grader.  Hennes kjønnsorganer blir oppsvulmet og myke og det kan komme en klar , klebrig utflod, noe som forsterkes jo nærere det er utdrivingsfasen. Tispen vil også kunne slutte å spise, samtidig som den vil instinkttiv prøve å finne et fødested. Tiden denne fasen tar kan variere fra få timer til over ett døgn., og noen tisper viser ikke noen tegn på oppblokking er igang. 

Utdrivningsfasen kan en lettere både se og høre. Hun vil presse hørbart og du kan observere sammentrekningene som går over tispas buk som en bølge. Pressveene kan variere som skal til for at den første valpen drives ut. Begynner ofte med kort, lette press for så å øke i intensitet. En vil kunne observere en væskefylt blære i skjedåpningen før den første valpen kommer, denne kan forsvinne inn igjen i takt med pressveene. I det valpen nærmer seg kjønnsåpningen, vil tispa krumme ryggen, løfter innerste dela va halen på en meget karateristisk måte, ofte vil du se at hun reiser seg halveis opp i sittende stilling. Er det første gang hun føder så er det ikke unormalt at hun ynker seg kraftig, kanskje kommer med et skrik. Normalt er at valpen kommer ut med hodet først, innpakket i den væskefylte fosterposen, men det er ikke unormalt at bakparten kommer først. Med valpen kommer også morkaken og et par desimeter med navlesteng. 

Etterbyrdfasen. Hver valp har sin egen morkake (etterbyrd) og denne skal ut etter hver valpefødsel, det kan hende at fødselsveien er så trang at navlestengen rives over på vei ut. Normalt vil de manglende morkakene komme ut når tispa luftes etter fødselen. Har tispa problemer med at livmoren ikke trekker seg sammen kan hun få et middel til å få denne til å trekke seg sammen.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Tispemor og valpene
Allerede etter fødselen er tispemora fullt opptatt med å gi de små, nyfødte valpene stell og mat. De hverken ser eller hører den første tiden, men finner fram til morens jur og spener allerede fra de er født. Varmereseptorerne (nerver) i snuten vil også hjelpe til at vapen finner fram til moren etter fødselen, og på den måten orienterer de seg fram til moren og dier henne fra første stund. De finner instinktivt tispas jur, finner en spene og begynner å die kort tid etter fødselen. Den vil suge kraftig og vil bli hengende fast om du skulle forsøke å fjenrne den vekk fra tispemoras spene. Det er ikke unormalt at det første døgnet forlater ikke tispemoren valpene sine, men er mer enn opptatt at de får mat. Vasker av dem avføring og rengjør dem forøvrig. Dette fortsetter hun med i ukene framover. Den viktigste oppgaven utover selve stellet av de små valpene er at de får i seg morsmelken, som gjør at det vokser. 

Det er veldig stille, bortsett fra noen klynkelyder når tispemora vasker valpen eller hvis valpen synes at melken ikke kommer raskt nok. Når disse små sover kan en observere at de kan ha rykninger i kroppen, det en kaller for aktiv søvn. Det er ingen grunn for å uroe seg, fordi dette er helt normalt. Det som skjer at disse rykningene er med på å stimulere og utvikle valpens skjelett, sirkulasjon og musklatur, samtidig som disse rykningene vil være med på at valpen holder varmen.

Valpen er ikke fult utviklet ved fødselen, mange kroppsfunksjoner, i tillegg til hjerte og nervesystem  er uutviklet når valpen blir født. Det skjer en veldig stor og ikke minst viktig utvikling i løpet av valpens første uker. Kroppstemperaturen på en spevalp er ca. 35,5 C. Med en slik kroppstemperatur trenger de varme fra omgivelsene for ikke å bli kalde og nedkjølte. Det er helt normalt at spevalper mister ca. 10 prosent av fødselsvekta i løpet av det første døgnet., for så, normalt begynne å vokse ved at vekta øker. Helt avhengig av hvor mange valper det er i kullet, tispas melkeproduksjon og rase, vil vekta fordobles i løpet av de første 10 dagene. Hjertet har en frekvens på ca. 120 slag per minutt, i motsetning til en voksen hund som har 60-120 slag per minutt.

Når valpen suger vil du kunne se at valpens tunge ligger så og si krøllet rundt spenen. Du kan se at valpen tramper med forbeina og drar skikkelig i spenen, i det den ofte kan klynke iltert. I det melken kommer så er det som om valpen stivner, plasserer begge forbena mot juret i det den svelger unna. 

Til tross for at den lille valpen hverken ser eller hører fordi de fødes blinde og døve, har de en utrolig evne til å finne fram ved at de orienterer seg etter lukt og varme. De kan rote seg langt vekk fra mora. I denne prosessen er det ikke bare tispemora og melk de søker, men lærer seg etter hvert å orientere seg i forhold til sine søsken og omgivelsene rundt seg. Til tross for at det tar tid før så vel hørsel som syn er fullt utviklet, vil de reagere på lyd og lysstimuli. Fra en merkbar ustø og usikker krabbing,  utvikler de seg og de vil så smått om begynne å få interesse for sine søsken ved at de begynner å leke med hverandre. Dette skjer når omtrent samtidig med at øyne og øreganger åpner seg. Når dette skjer, kan variere fra rase til rase, men en regner med at omkring de er 10 til 14 dager gamle, vil de begynne å åpne seg. 

Melketennene vil du kunne se og kjenne fra andre uke til tredje uke. Hvorvidt bittet er korrekt i forhold til rasen, er det vanskelig å observere før valpen er rundt fem-seks uker. 

Tispemora er veldig nøye med renholdet av valpene. Samtidig som hun vasker dem stimuleer hun både urinering og avføring de første ukene i valpens liv. Du kan oppleve at du ikke finner noe avføring, det er ikke noe rart fordi hun vil alle avfallsstoffene. Oppfatningen om hvorfor tispa gjør dette er litt varierende, noen mener, det stimulerer melkeproduksjonen mens andre er av den oppfatning at det er et instinkt fra da de levde i vill tilstand og måtte beskytte «hiet». Ved å fjerne raskt avføring og urin blir det ikke så lett å lukte seg fram til hiet og dermed true tispemora og ikke minst valpenes liv. 
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Pregning
Den tredje uken vil valpene ha fått opp øynene og ørene og dermed også hele sanseapparatet er i funksjon. Det er i denne tiden at en kaller dette for pregningsfasen fram til de er ca. åtte uker. Dette er en veldig viktig periode for valpen, hvor den blir kjent med sin egenart. Det er også i denne tiden at det er viktig med den menneskelige kontakten, fordi det er hos mennesker denne lille krabaten skal vokse opp hos og bli en del av flokken. Den vil forstå at den er en hund, men samtidig skal den også lære at de som vil stå dem nærmest er menneskene. Det er viktig at den også aksepterer den kjensgjerning av den skal leve blant mennesker, enten det er en familie, et enkeltindivid, mange ganger alene som hund, men også sammen med kanskje andre hunder.

De tre første ukene vil valpene som regel ha fått lov å være i fred, uten for mye forstyrrelse, det kan gjøre både tispa og valpene urolig om en duller og steller med dem for mye i denne perioden.

Begynnende kontakt med andre
Samtidig som valpen skal ha ro og fred, både til å spise og sove er det viktig med den menneskelige kontakten i pregningsfasen. Det kan skje gjennom at en sjekker valpen, klør skal jo klippes ganske ofte så valpen ikke skader morens jur. Allerede etter en uke bør valpens klør klippes. Nå skal valpene, ikke bare samlet, men enkeltvis få nærkontakt med de voksne som har ansvar for tispe og valper. Nå kan en gjøre mer av det daglige stellet, som vil bli naturlig i dens voksne liv. Slik at den på den måten blir tryggere for det som i framtiden måtte møte den. 

Ulike mennesker, lyder, synsinntrykk mv.
Valpen skal i denne perioden venne seg ikke bare til menneskene og ulike mennesker, men også til ulike lyder og ikke minst synsinntrykk. Etter hvert vil den enkelte valp selv ta de første skrittene ut i verden utenfor, den trygge valpekassa eller grinda. De har da kanskje drevet og utforsket sitt lille nærområde, lekt med hverandre og følt seg trygge i den lille verdenen deres. Men samtidig så har lyder, mennesker og kanskje andre hunder fanget deres oppmerksomhet og de har hatt mulighet til å studere alt det som står utenfor deres rekkevidde og deres, til nå, trygge hverdag. Når valpen er så liten, omkring tre uker, er deres motoriske ferdigheter på ingen måte ferdig utviklet. De har ikke helt styring på bevegelsene og kaver og kravler over det meste, uten helt å ha kontroll over situasjonen eller det som måtte møte dem. Vurderingsevnen er heller ikke helt som den skal være, og det kan avstedkomme litt komiske situasjoner. Derfor er det viktig å ta bort alt som kan være til fare for valpen i denne tiden. 

Ferdighetene øker
Men, dagene går og deres ferdigheter blir bedre og bedre, og dermed også aktivitetsnivået, selvsikkerheten vokser og de blir langt flinkere til å komme seg fram. Nå er kanskje ikke valpekassa stor nok og må utvides, de krever større og større tumleplass. 

Ute for første gang
Når valpene er omkring fire til fem uker vil det være naturlig at de får prøve seg ute, men helt avhengig av årstid. Det tar vanligvis ikke lange tiden før de finner seg til rette der ute, selv om de er noe fortumlet og overrasket over den verdenen de møter der ute, som er så anderledes enn i sitt trygge rede (rom). Det begynner med noen få minutter og økes gradvis. At tispemor er med er en fordel i begynnelsen. Det er mange inntrykk som skal observerses og fordøyes, og en bør ikke la det bli for mye i begynnelsen, men ta det gradvis. 
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Flokklederen
Hod de viltlevende hundedyrene er det et veldig markert og sterkt lederskap, hvor det er flokklederen som bestemmer. Alle hundene i flokken er under flokklederen, men seg i mellom igjen er det en gradert orden. I flokken finnes det en nest-leder og så går det videre nedover og helt ned til de yngste ungene. Flokklederens rolle er å forsvare og beskytte flokken mot farer og eventuelle angrep. I valpekassa er det tispemora som er flokklederen, men etter hvert som valpene får orientert seg så vil de oppdage at der er noen som står over mor deres. Nemlig menneskene som omgir dem i det daglige, spesielt blir dette mer og mer synlig når de voksne menneskene kommer inn i bildet, med stell og så videre, og når valpene har forlatt valpekasse vil de møte flokklederen titt og ofte og også forholde seg til denne og ikke bare mor si.

Rangordning
Men i lengre tid har tispemora drevet med oppdragelse av de små krabatene. Blir de for masete, klenger eller klatrer på henne får de tydelig beskjed. I forhold til å dressere en hund er det vel ingen som er bedre enn tispemora. Det er ikke bare i forhold til mora at der opprettes rangordning. Den situasjonen som kanskje er mest iøyenfallende er når valpene skal ha mat hos mora eller når de samles ved matfatet. Det er alltid en som er raskest ute eller som går foran de andre, slik forsetter det nedover til den som kanskje knapt får noe. Det er viktig å forstå denne innordningen og ikke minst dette med flokklederens rolle. Situasjonen kan lett snues på hodet om en ikke inntar flokklederrollen fra starten av og gi valpen/hunden selv mulighet til og innta den plassen, fordi den ikke finner noen slik flokkleder. Hunden føler ansvar og selv går inn som leder for å få orden på tingene slik den oppfatter det. Til slutt er det du som føyer deg etter hundens innfall og ikke omvendt, at du inntar plassen og setter rammene.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Tøff oppdragelse
Tispemora kan være tøff og det kan virke nesten brutalt hvordan hun behandler de små valpene. Det er ingen fare, hun vet hva hun gjør, selv om den lille krabaten hyler i fordi moren irettesetter den lille på sin egen, bestemte måte. Den vil forsøke å tøye grenser og det tillater ikke tispemor.

Avvenning
Etter som valpene vokser til vil også tispemor gradvis begynne å avvenne dem av morsmelk. Fra at hun mater dem liggende, er det ikke uvanlig at hun gjør dette stående, for at valpene ikke skal oppleve det hele på den trygge måten. Hun kan riste dem brått av seg og gå si vei, mens de er i full gang med å få i seg morsmelk. Det er også nå at de begynner å få i seg annen føde. Tispemora kan spise selv og så svelger hun opp igjen det hun har spist for så å gi det til valpene. Etter som melketennene vokser vil tispemora være mindre villig til å slippe valpene til. Men det kan være store variasjoner fra tispe til tispe, noen lar dem amme opptil flere ganger om dagen helt til de skal hentes. Fra omkring fem uker begynner valpene å bli plagsomme for tispa og hun vil gjerne være mer eller mindre i fred. Det er en fordel om hun er med valpene og det er spennende å se hvordan forholdet mellom tispemor og valpene kan være. Studere hvordan hun oppdrar dem, leker med dem, men ikke minst setter grenser.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Møte med andre hunder
Rundt fem-seks ukers alderen vil det være naturlig, om det er praktisk mulig at valpene også får møte andre hunder. En forutsetning er at en kjenner de andre hundene, det hender at tispemødre kan være aggresive fordi de vokter sine valper nidkjært og dermed kan angripe andre hunder som måtte nærme seg valpekullet. Spesielt vil det være om dette skjer før tre uker er gått. Når det gjelder forskjell mellom hanhunder og tisper så er hanhundene ofte langt mer tålmodige enn hva gjelder tisper.

De andre hundene vil kunne være noe reserverte i begynnelsen, la dem finne ut av dette selv og i når og i hvor stor grad de skal møte hverandre. Det er viktig at du selv følger med og har evne til å observere hundenes signaler når det gjelder valpenes møte med andre hunder. Slike små valper er svært dyktige til å forstå de voksne hundernes signaler. Etter hvert vil det ofte vise seg at andre hunder enn tispemora går inn i barnepike rollen og tar seg av de små valpene. Samtidig som de vil lære opp valpene til å innordne seg i flokken, takle situasjoner og så videre. Det kan være veldig spennende å følge med i hvordan valpene og de andre hundene oppfører seg i selskap med hverandre.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Sosialiseringsprosess i forhold til flokken
Skulle det etter åtte uker, bli noen valper igjen vil en se at sosialiseringsprosessen for de igjenværende valpene kan endre karakter, ja, faktisk ganske dramatisk. Det er nå sosialiseringsprosessen begynner. En vil tydelig kunne merke at valpene må underordne seg de voksne hundene. Den lille krabaten som før kunne uten at den voksne hunden reagerte, kravle over den eller legge seg inntil og ellers drive på, får nå helt andre signaler om at «nok er nok». De voksne hundene tar den lille karen, ja, klype den så valpen kan sette i et hyl. De store og voksne hundene kan erte de små valpene, ved å ta en spennende gjenstand, en ball eller en leke, for å vise den fram til valpen. I det valpen forsøker å ta gjenstanden, så blir den lille valpen satt skikkelig på plass. Dette er en naturlig del av forholdet mellom en valp og den voksne hundeverdenen og må få gå sin gang, om det noen ganger kan virke veldig dramatisk med at valpen setter i et hyl. Det er forøvrig svært sjeldent at de større hundene skader en valp under en slik lek eller skal en kalle det for dressur. Etter en tid har den lille krabaten lært og også vil tilpasse seg forholdene, underordne seg og finne sin plass i flokken, slik at roen igjen senker seg over hundeflokken.

Lederpregning
Når valpen er omkring syv uker gammel vil de være inne i det en kaller for lederpregnings-perioden. I 2-3 ukers preioden var valpens hjerne mer eller mindre i «sovende» tilstand. Den var mottakelig for informasjon fra moras sinnstemning, slik som kontakt, redsel, agressivitet og uro. Noe form for læring i egentlig forstand vil ikke skje disse to ukene. Fra 3-4 ukers alder begynner valpen å innta fast føde og  fra sjette uke og til åttende uke får valpen større interesse for lukter. Fra syvende uke er også hjernen så godt utviklet at en langt mer målrettet innlæring kan begynne. Det valpen nå opplever vil bli varige erindringer, og samtidig sette preg på valpen som voksen hund. Valpen vil være mottakelig for tilpasning, og trekkene ved adferden vil utvikle seg kraftig i ukene fra syvende til tolvte uke. Det er også i denne perioden at valpen, om den hadde levd i vill tilstand hadde fått møte de øvrige i flokken. Det er også derfor at det vil være naturlig at valpen kommer til sitt nye hjem fra og med åttende uke, for å kunne møte og lære den nye flokken å kjenne. 
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Leken har en viktig plass
Det er igjennom leken at hunden gjør sine erfaringer med andre hunder. Allerede som liten valp har vi sett at de begynner tidlig å forholde seg til hverandre som individer. De lærer å kjenne hverandre, ikke minst hvor den enkelte har sine svake punkter og sin styrke. På denne måten får de utviklet sine sosiale ferdigheter. Ikke gjennom fullt alvor, men gjennom lek. De nøytraliserer de alvorlige situasjonene, som kunne ha kommet til uttrykk om det hadde gått på livet løs eller i fullt alvor. Denne lekelysten beholder hunden gjennom hele sitt liv.

Når en ser på to hunder som leker, kan det virke som det kan gå skikkelig alvorlig for seg. De biter hverandre og står med åpen munn  opp i hverandre. En liten valp kan se som om den blir oppslukt av moren eller andre større hunder, men dette skjer under full kontroll og virker for det menneskelige øyet noe alvorlig og dramatisk. Det hele foregår ofte i rituelle bevegelser eller så og si faste mønstre, bevegelsene med hodet og kroppen forøvrig sinaliserer til hverandre hvor en står og hva en sier. Det er måten hundene taler til hverandre på, gjennom kroppspråket. Vi mennesker har også et slikt kroppspråk, men bruker det ikke så aktivt som hos dyrene. I hvertfall misforstår vi, eller vi ikke helt forstår hva som signaliseres, gjennom vårt eget kroppspråk, selv om det ubevisst nok sier langt mer enn hva vi evner å tolke. Det skyldes nok at vi i tillegg har et talespråk som fyller opp mye av kroppspråkets signaler eller kombineres med talen på en slik måte at, vi ikke helt forstår ordentlig vårt eget kroppspråk, uten å ha studert det nærmere.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

 
Ulveflokken, hunden og vi mennesker
Gjennom flokkinstinktet vil ulveflokken kunne nedlegge et bytte som er større en dem selv. Det god koordinering til under en slik jakt. På samme måten som ulven bruker duftmarkering for å vise hvor grensene for deres område går, gjør også hundene det samme. Sett i forhold til de av hundefamilien som ikke lever så sterk i tilknytning til oss mennesker, men alene, så er tamhundens urin langt svakere i lukt enn til eksempel reveurinen. Likevel er den ikke så svakt at den ikke blir oppfanget av andre hunder. Innholdet av kjemiske, hormonelle stoffet som feromoner at dette registeres på lang avstand av en annen hund. 

Du vil se at når du går tur med hunden din at den går til akkurat de samme plassene og lukter og snuser hvor andre hunder har lagt etter seg en markering. Her vil den velge å overdøve den andres markering, spesielt hvis den vil hevde sin rang og posisjon. Det blir igjen en personlig markering som vi kunne observeres av andre hunder igjen. Det er som regel hanhunden som holder på den måten, ved å løfte bakbenet og rette strålen dit den akkurat måtte ønske. Det er ikke mye for hver gang. Det sies at hanhunder urinerer tre ganger oftere på en tur enn hva gjelder en tispe.

En liten hanhund valp vil stå på alle fire å urinere, eventuelt ved at de huker seg ned, slik en tispe vil gjøre det. Slik holder de på, begge kjønn til de er kjønnsmodne så vil hanhunden begynne å løfte på det ene bakbenet mens tispa gå fram som en voksen tispe når den skal urinere. 

En hanhund vil kunne i tillegg til å urinere som en duftmarkering,  sparke kraftig rundt seg med bakbena for å skikkelig markere. Dette skjer på steder hvor det er grus eller gress. På den måten forsterker hanhunden sitt revir enda sterkere. Hunden har duftkjertler i huden mellom tærne, dufter fra disse kjertlene blir spredt med det hanhunden sparker fra seg av grus, jord og gras. 
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Luktesansen hos en hund
Luktesansen hos en hund er dens mest avanserte sans. Hjernen til en hund er da også i stor grad viet tolkningen av lukter. Hundens sanser fungerer som menneskets, hvor informasjon fra sansene meddeles til hjernen, hvor den igjen utløser en reaksjon. Hunden har i tillegg et lukteorgan som ligger i ganetaket innenfor overtennene. Dette kalles for det vomeronasale organ, også kalt Jacobsons organ. Dette organet oppfatter lukt som inneholder duftmolokyler. En vanlig hund har over 200 millioner luktreseptoner i nesehulens slimhinne, mot menneskene som har 5 millioner. Fuktighet fra snuten letter opptaket av lukt. Den blir overført til nesemembranene som dekker nesens ørsmå, tynne, spiralformende benkostruksjoner, som er omgitt av tette slimhinnefolder, på den måten sikrer de at selv den minste lukt blir fanget opp. Sanseceller ligger tett i tett langsmed nesemembranene som omdanner lukt til kjemiske meddelelser, som videre sender til hjernens luktsenter. Når det gjelder det vomeronasale organ, mener en at dette reagerer spesielt på kjønnsrelaterte lukter. Disse luktene blir sendt dirkete til det limbiske sysem, den delen av hjernen som har sterkest innvirkning på følesesbetinget adferd.

De forskjellige luktene som hunden observerer vil ha ulik betydning, antall celler som brukes er avhengig av hvor stor betydning den enkelte lukt vil ha, mindre viktige lukter filtreres og bruker langt mindre celler. De luktene som vil ha betydning, er de luktene som vil ha betydning for hundens overlevelse, som lukt av byttedyr, artsfrender og fiender. Felles for disse er at de uskiller fettsyrer. 

Det finnes ikke to levende individer som lukter helt det samme, ikke eneggede tvillinger. At for eksempel en sporhund kan skille disse luktene fra hverandre, skyldes at den animalske fettsyren er en blanding av mange ulike fettsyrelignende stoffer som seg imellom har ulike lukter. Hvordan disse er sammensatt og selve konsentrasjonen, vil variere fra individ til individ. Derfor gjør det at summen av disse duftene og luktene blir unike for hver enkelt individ. Men det er også andre ting hunden vil kunne observere de fintsammensatte luktene av, som andre materialer som planteduft. En hund kan finne fram til visse gressarter, røtter med mer som den med stor iver spiser. Også lukten av råtnende materiale, dette fordi det finnes stoffer i planteriket som hunden trenger.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?
 
På den måten er det at vi kan utnytte hundens egenskaper på dette området, ved å la dem søke etter fremmede stoffer. Dette er mulig såframt noen av de molekylene som cellene som er i luktslimhinnene kan ta opp. Slik som råte, sopp og  narkotika osv. Derimot vil hunden ha større problemer med å ta ut rene, kjemiske preparater.

Det er ikke bare slik at hunden kan skille de ulike lukter fra hverandre, det vil også kunne huske en lukt. Det er også på den måten at en f.eks. kan trene opp en hund til å være narkotikahund, ved at den vil huske lukten fra det som den er trent opp til. Det  tyder på at, når det gjelder å observere flere lukter samtidig, så er det ikke så enkelt for hunden, når den skal på samme tid finne fram til flere innlærte lukter. Opptil tre ulike lukter vil den kunne klare bra samtidig. 

Det er de som mener sier at tørr snute er et tegn på sykdom, men dette trenger ikke bestandig å stemme. Derimot så vil en tørr snute gjøre at luktesansen blir dårligere. Den fuktigheten på nesen blir trukket inn sammen med duftmolekylene og på den måten er de med på å øke lukteevnen hos hunden. Det er tårekanalene til hunden som gjør at den læraktige snuten rundt neseborene blir holdt fuktig. Tårekanelane virker som rørledninger og via disse kanalene renner tårevæske ned i nesen. Neseborene til en hund kan spille seg ut og gjør at den kan fange inn flere duftmolokyler når den snuser. 

Revir og duftmarkering
I likhet med hunden tar ulvehannen og plasserer duftmarkeringer på ulike steder for å markere grensene til sitt revir. Siden de har det samme reviret hele tiden, vil duftsignalene de legger fra seg stadig bli sterkere. Når hannen markerer, løfter han den ene bakfoten for å rette urinstrålen akkurat han måtte ønske det, mens tisper og små valper sitter på huk når de urinerer. Du vil merke at der en tispe urinerer ofte, vil du finne vissent gress, dette skyldes at tispeurinen har en høy surhetsgrad.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Hundens ører
Størrelsen på hundens ører kan variere og også hvordan de ligger, noen har ører som henger, mens andre igjen har stående ører, og noen har store ører, mens andre har forholdsvis små ører, i forhold til hodet. Men la oss først se hvordan øret er bygd opp. Vi har det ytre øre, det vi ser og ofte kaller for «øremuslingen».  Her ligger det ørebrusk som går ned til tinningbenet. Øregangen går fra det ytre øre og videre til mellomøret, hvor det ligger balanseorganer som sitter både i mellomøret og indre øre, festet til selve sneglehuset som ligger i indre øre. 

Det bruskaktige ytre øre fanger opp lyd og leder den ned gjennom den ytre ørekanalen inn til trommehinnen. Her er det vibrasjonene i trommehinnen som stimulerer balansorganene i mellomøret, hvor hammeren, ambolten og stigbøylen, som forsterker, samtidig som de overfører lyd. Samtidig med at dette skjer, vil disse beskytte det indre øret for altfor sterke vibrasjoner. Det er sneglehuset som fanger opp disse lydene og omdanner dem til kjemiske signaler til hjernen. Sneglehuset står i forbindelse med halvsirkelformede kanaler, som er balanseorganer i det indre øret. Det sender da informasjon til hjernen om hodets stilling. 

Hunden har veldig bevegelige ører som «fanger» opp lyder og leder dem videre inn til tromhinnen. Hunden kan reise det ene øret for å fange inn en ny lyd, for så å bruke begge ørene for å få fatt i det maksimale antall lydbølger. På et seks hundredels sekund vil en hund kunne lokalisere lydkilden, viser eksperimenter. Fire ganger lengre avstand enn hva vi mennesker kan fange opp en lyd, kan en hund fange opp lyden. Hunden har en velutviklet hørsel, ikke minst det å kunne oppfange lyder med høye svingningstall. 

Lyd er hjernens oppfattelse og tolkning av ørsmå trykkforandringer i lufta som oppfanges av øret. Trykkforandringer kan oppstå ved plutselige endringer i lufttrykket. Dette kan f.eks skje ved ulike former for eksplosjoner eller elektriske utladninger, eller når vi klapper i hendene. En annen måte er, når et legeme settes i sivngninger og overfører disse til gassmolekylene i lufta, som omgir dette legemet. De gassmolekylene som befinner seg tett intil det svingende legemet,  vil følge med i bevegelsen, og de intermolekylære kreftene mellom gassmolekylene, vil vekselsvis skyve og dra i de omkringliggende molekylene, og setter på denne måten i gang en kjedereaksjon. De enkelte gassmolekylene vil bevege seg fram og tilbake i en pendelbevegelse, mens svingningen i lufttrykket vil forplante seg utover fra lydkilden. Lyden flytter seg altså ikke, men luftpartiklene svinger om en hvilestilling.
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Svingningen i lufttrykket, som vi kaller lydbølger, beveger seg utover fra lydkilden med en bestemt hastighet som vi kaller bølgehastigheten, også kalt plantningshastigheten. Denne er bestemt av tettheten og elastisiteten i mediet som bølgen forplanter seg i. Temperatur og luftfuktighet har også en viss innvirkning på lydhastigheten i luft, men vi regner den i praksis som konstant. Bølgehastigheten har symbolet «c». Bølgehastigheten for lyd i luft er 340 m/s, i vann 1000 m/s og i stål 3-4000 m/s. 

Dersom lydkilden frambringer en regelmessig svingning, f.eks. en stemmegaffel, opplever vi at den har en bestemt tonehøyde. Tonehøyden er bestemt av antallet hele svingninger eller perioder per. sekund. Hvor rask svingningen er, kaller vi for frekvens (f) og måleenhenten for hertz (Hz). Selve bølgen har også en bestemt lengde som er knyttet til tonehøyden, slik at dype toner har lang bølgelengde, og høye toner har kort bølgelengde. Lydstyrke kan registeres på forskjellige måter, som lydtrykk (p), partikkelhastighet (v) og lydintensitet (I). Lydtrykk (p) måles som kraft pr. flateenhet og idag brukes newton/m2.. Partikkelhastighet (v) De enkelte gassmolokyler svinger fram og tilbake med en hastighet som kalles partikkelhastighet. Fulgte vi bevegelsen til en enkel partikkel, vil vi se at hastigheten endrer seg hele tiden. Ved bruk av fomel kan en finne gjennomsnittshastigheten. Lydintensitet (I) måles som akustisk effekt pr flateenhent, og bruker enheten watt/ m2.(W/m2.). Vi definerer intensitetet som den energi som i 1 sekund passerer en flate på 1 m2.

Ultralyd er lydbøger, som svinger med en frekvens, som er høyere enn hva vi mennesker oppfatter, ca. 20 000 Hz. Hunden hører opptil 40 000 Hz, til sammenligning kan katten høre opptil 70 000 Hz. 

Opprinnelig så var det smågnagere som sto på hundens meny og dermed var det byttet de jaktet på, smågnagere har meget høye toner. Mus og rotter signaliserer på 20 000 - 100 000 Hz og en musunge ber om hjelp på 45 000 - 88 000 Hz, mens hannen under parring utstøter lyder på ca. 20 000 Hz. Når rotter slåss, sender de signaler på 40 000 - 70 000 Hz i 1/700 sek., mens taperens meddeles i 1 sekund på 30 000 Hz. Det siste er litt interessant i forhold til hunder og katter, fordi de oppfatter henholdsvis opptil 40 000 og 70 000 Hz, og på den måten meddeler sin posisjon til såvel katten som hunden. 

Dyr som har store behov for å oppfatte og lokalisere lyd, har forholdsvis store og oppadstående ører., dette kan vi observere hos hjort og rovdyr. Gjennom avl med hunder har vi i mange tilfeller endret ørene til hunden, slik at det er blitt store, hengende og med rik hårvekst. Dette har resultert i at, en på den måten har foringet både hørselen og lokaliseringsevnen hos flere hunder. Et annet problem er at ører av denne typen påføres mange lidelser på grunn av dårlig ventilasjon.

Hunden registerer ikke så lett lyder med lavt svingningstall, da hører vi mennesker de lydene langt lettere. Derimot lyder som når en liten kvist brekkes eller et gruskorn knuses, lyder som frembringer  lyder med betydelig høyere toner, vil hunden kunne registrere dem. Om eventuelt hunden reagerer på disse lydene, er helt avhenig av motivasjonsnivået hunden er i, der og da. 
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Hundens syn
Hundens øye består av hornhinnen (cornea), deretter et fremre væskefylt kammer, og bak der igjen et tredelt konstuksjon som består av iris, fremre kammer og linsen. Bak linsen finner en et stort, væskefylt bakre kammer, og deretter den lysmøfintlige retina (netthinnen) som sender meddelelser gjennom synsnerven til hjernen. Det tredje øyelokk (blinkhinnen) ligger skjult bak nedre øyelokk, har en viktig funksjon vedrørende blunkingen og som hoder øyet rent. Over øvre øyelokk ligger tårekjertelen, denne produserer tårer så hornhinnen holdes fuktig. Tårene renner gjennom tårekanalen og ned i nesehulen. Denne kanalen kan tettes til og da flommer tårene over direkte fra øyet. 

Inne i øyet, på netthinnen, befinner det seg millionvis av små kompliserte tårn. De er øyets reseptorer og påvirkes av lys. Det finnes to typer reseptoer på netthinnen. De kalles staver og tapper. Stavene er lengre enn tappene og flatere i enden. I synsgropen er det ingen staver men tett med tapper. Utenfor synsgropen er det drimot flere staver enn tapper. Stavene er aktive når det er svak belysning og gir mørkesynet. Tappene, derimot, aktiviseres ikke i mørke, men er til gjengjeld ansvarlige for fargesynet. Hos mennesket er netthinnen dekket av omtrent 130 millioner staver og 6 millioner tapper. 

Hundens evne til å se i mørket, bedre enn oss mennesker, skyldes at de har flest staver som er lysømfinlige.
 
Det finnes tre forskjellige varianter av tapper. De kalles ofte med betegnelsene R, B, og  G, som står for rødt, blått og grønt. Når vi mennesker ser rødt lys, blir R-tappene aktivert. Tappene gjør det derfor mulig å oppleve farger. Ved å sammenligne meldingene fra forskjellige tapper, kan hjernen konstruere de ulikhetene i synsbildet som oppfatter som farger. Lyset selv har ikke noen farge men kun bølgelengder, og ikke farger. Signalene fra tappene har heller ingen farger, like lite som de har form, der kun er elektriske strømmer. Det er først etter at hjernen har behandlet meldingene fra tappene, at vi mennesker opplever farger. 

Det har lenge vært hevdet at hunder ikke kan se farger, noe som er blitt godtatt som en sannhet. Forskning har derimot vist at hunder kan til en viss grad se farger. Vi vet derimot lite om hvordan fargene oppleves og blir oppfattet og eventuelt hvor stor betydning de har for hunden. Enkelte forskere er av den oppfatning at hunden oppfatter selv de klareste og kraftigste farger. På netdyredoktor.dk skriver Claus Brundgaard Nielsen & Niels Stadsvold (specialdyrelæger i Øyesyddomme) følgende hva gjelder om hunden kan se farrger:
«Tapcellerne har betydning for synet ved dagslys og kan registrere forskellige farver, men i modsætning til mennesker, der har tre typer af tapceller, har hunden kun to typer af tapceller.
Muligvis har hunden et syn, der minder om synet hos et menneske, der er farveblind og ikke kan skelne mellem rødt og grønt, men til gengæld opfatter utroligt mange forskellige nuancer af naturfarver som sandfarvet og khaki.
Hvad normaltseende mennesker opfatter som rødt, er mørkt for hunden, og grønt opfattes som lyst eller som en grålig skygge. Hunden ser ud til at opfatte blåt og gult bedst, og grønt og rødt mindre godt.» Kilde: Hvad kan min hund se?
til innholdsfortegnelsen
innhold del to: Så var det hvordan hund?

Både stavene og tappene inneholder fotopigmenter som absorberer lys. Når dette skjer, forander pigmentstoffet seg. Det fører til at reseptoren gir fra seg et elektrisk signal. Signaler fra flere reseptorer behandles så i spesialiserte nerveceeller. Den nye informasjonen sendes videre inn i hjernen gjennom synsnerven. <